Hold Ctrl-tasten nede. Trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.

Historisk til 1000

1016 2016

Stedet ved fossen

Sarpsborg har vært et pulserende sentrum helt siden området steg opp av havet for 7.000 år siden. Tettstedet oppstod i krysset der raet møter fossen.

Les mer om Stedet ved fossen

Stedet ved fossen

Uten fossen ingen by. Sarpefossen er likevel ikke den samme gjennom tusenårene. Opp gjennom tidene har det mange ganger sett mørkt ut for Sarpsborg, men det har alltid dukket opp nye muligheter. Byens historie kan fortelle noe om vår uforutsigbare verden, og om hvordan menneskene gjennom historien stadig finner nye måter å leve på og å utnytte ressursene rundt seg.

Raet ble til for rundt tolv tusen år siden, mot slutten av den siste istiden i Norden. Da isen vokste for siste gang skubbet den framfor seg en front av stein, grus og leire, som ble liggende som en morenerygg da isen igjen begynte å smelte. Og isen smeltet fort. I løpet av et tusenår kom de første delene av det som er dagens Norge til syne ved brefronten. Den gang var Østfold dekt av vann. bare noen få topper stakk over vannflaten, som Høgnipen i Rakkestad (191 m.o.h.), der noen av de eldste sporene etter mennesker er funnet i Norge.

Da den svære iskappen ble borte, steg landet raskt. Rundt 3000 år f.kr. var hele raryggen kommet over havnivå. «Fossen» var bare et vadested. Kanskje var det virvlene i strømmen som gav byen navnet «sarpr», som betyr fuglekrås, fordi de kunne minne om det? Tre steder ble raet gjennomskåret av slike vadesteder, der det senere vokste fram viktige byer: Moss, Sarpsborg og Halden.

På den fruktbare morenejorden langs sørsiden av raet finner vi noen av Norges eldste gårder. Så attraktive var disse gårdene, at de ble oppfattet som gudeboliger. Eddakvadet grimnesmål forteller at guden Ull bodde i Ydaler, Frøy på Alvheim og Gard på Valaskjalv. Dette er gårdsnavn vi kjenner fra raryggen i Østfold – Yven, Alvim og Valaskjold. Om det ikke bodde guder på disse urgamle gårdene, bodde det rike mennesker her – noen av de mektigste høvdingene i eldre tid. I Tune finner vi Norges første navngitte mann: Wodurid. Han ble hedret med en egen runestein på 600-tallet. Wodurid ble omtalt som «brødgiveren», mannen som sørget for sine menn. I nærheten ble en annen høvding gravlagt i Tuneskipet. Området rundt Sarpsborg var rikt på ressurser, både fra jorden og fra havet.


Relaterte blogginnlegg (6)

Hellig-Olavs by

1016 - 1200

Tidlig på våren 1016 satte kong Olav Haraldsson kursen for Viken – området rundt Oslofjorden. Året før var han blitt tatt til konge på Øyratinget i Nidaros. 

Les mer om Hellig-Olavs by

Hellig-Olavs by

Nå ventet større farer. Viken var fiendeland. På palmesøndag støtte han på landets to mektigste stormenn: Erling Skjalgsson og Einar Tambarskjelve. De endte opp i kamp, og Olav gikk seirende ut av duellen. Han fortsatte østover til Gøta elv. Tidligere hadde grensen mot Sverige gått her, men nå hadde svenskekongen satt inn sine menn helt nord til Svinesund. Kong Olav gikk resolutt til verks og drepte de svenske ombudsmennene. Nå trengte han et militært støttepunkt for å verge seg mot svenskene.

På vei opp Glomma fikk kong Olav øye på et nes som stakk ut ved Sarpefossen. Han hadde sett mange eksempler på befestede byer på sine reiser rundt om i Europa. Her hadde han funnet et ideelt sted for å anlegge en borg. Vollen ble bygd så den omsluttet hele neset, 650 meter lang og sju meter høy. Innenfor vollen staket han ut veier og tomter, slik at handelsfolk og håndverkere kunne bosette seg. En kongsgård lot han reise, kalt borg eller borregaard, og en kirke.

Sarpsborg var et knutepunkt mellom kyst og innland. Fra glomma gikk ferdselen inn til Mjøstraktene og oppover Gudbrandsdalen, der salt og sild var ettertraktede varer. Men området var også del av et enda større nettverk. I vikingtiden deltok østfoldingene i en omfattende fjernhandel som strakte seg fra svartehavet til De britiske øyer. Det gjorde at menneskene raskt fikk kjennskap til nye ideer, som kristendommen. Olav Haraldsson måtte mange steder i landet fare hardhendt fram for å kristne folket, men i Østfold gikk det lettere, for her var mange kjent med den nye troen fra før.

I vikingtiden var Østfold trolig del av danskekongens rike, men på Olav Haraldssons tid var danskenes herredømme i tilbakegang. Nå var det den svenske kong Olof Skötkonung som var den største trusselen. Kong Olav forsøkte å slutte fred med svenskekongen ved å fri til hans datter, men fikk avslag. Dette var en dødelig fornærmelse Olav ikke kunne leve med. I dette storpolitiske spillet, for ekteskap var storpolitikk, befant Sarpsborg seg i stridens midte. Tre vintre skal Olav ha tilbrakt på Borregaard sammen med sitt hirdfølge.

Kongen holdt mange gjestebud de vintrene han oppholdt seg i Borg. Det mest storslåtte stod rundt kyndelsmesse (2. februar 1019) der han hadde invitert Astrid, svenskekongens frilledatter, uten at faren visste om det. Til gjestebudet hadde kong Olav skaffet det beste som fantes av mat og drikke, og innbudt mye storfolk fra byen og bygdene omkring. Så kom kongsdatteren Astrid med et følge på over hundre mennesker. Alle ble innkvartert i gode herberger med egne tjenere. Etter at gjestebudet hadde vart i noen dager, ble Olav og Astrid enige om å inngå ekteskap. Da ble enda flere invitert til å drikke bryllup. Sarpingene fikk føle kongens nærvær på kroppen. Når kongen oppholdt seg et sted, var bøndene i omegnen forpliktet til å bidra med «veitsler» til ham – korn, kjøtt og meieriprodukter. I en tid da folk vanligvis ikke produserte mer enn de selv trengte, var dette tunge byrder å bære. Bøndene klaget over ufreden med svenskene, og hirdmennene over at kongen oppholdt seg så lenge i Sarpsborg. Også svenskekongen ble presset av sine, og de to kongene sluttet omsider fred. Kong Olav fikk oppleve noen roligere år, før danskekongen Knut den mektige i 1028 seilte med flåten sin mot Norge for å gjenopplive det danske herredømmet over Viken. Siste gang kong Olav oppholdt seg i Borg var han på flukt fra kong Knut. To år senere falt han for trønderhæren på Stiklestad. Mens Olav Haraldsson i live hadde vært en misére, ble han etter sin død en suksess som Olav den hellige – Norges evige konge.

I 1312 gav kong Håkon 5. kongsgården Borregaard til svigersønnen Havtore Jonsson, og tiden som kongssete var ugjenkallelig forbi. I realiteten hadde ikke byen vært viktig for kongene på flere hundre år. Olav Haraldssons stebror og etterfølger Harald Hardråde grunnla Oslo, og på 1100-tallet ble bispesetet lagt dit. Sarpsborg bestod likevel. Rundt 1130 ble den regnet som en av seks norske byer. Da hadde det nylig blitt oppført en ny steinkirke, Nikolaskirken, utenfor bymuren. Det forteller oss at byen hadde vokst, men også at den ikke lenger var noe militært støttepunkt. Nå var Sarpsborg først og fremst viktig som et regionalt sentrum. borgartinget ble avholdt i byen, og her møttes representanter fra hele Viken for å løse konflikter, vedta lover, diskutere med kongen og handle. som knutepunkt for handel hadde byen en lang forhistorie. Kanskje ble de mange døpefontene av smålensk type laget ved et eget steinhuggerverksted i byen?


Middelalderens Sarpsborg er også kjent for sine vakre kvinner og  uregjerlige menn. Borghild fra gården Storedal ble mor til en av Norgeshistoriens ulykksaligste konger: Magnus blinde. 
Mer hell med seg hadde inga fra Varteig, mor til kong Håkon Håkonsson som fikk slutt på borgerkrigene i Norge og innledet det som regnes som  den norske storhetstiden på 1200-tallet. På slutten av århundret ble Sarpsborg sentrum for høymiddelalderens siste og mest spektakulære opprør. Grev Alv Erlingsson av Sarpsborg var i et knapt tiår Norges mektigste mann med en privat flåte som plyndret selveste Hansaen og brente ned danske byer. Men da den unge kong Håkon 5. Magnusson tok over roret, mistet Alv all støtte. Alv svarte med å plyndre Oslo, og han livnærte seg noen år som sjørøver i Østersjøen, før han ble fanget og torturert til døde i Helsingborg i 1290.

Etter at Havtore Jonsson overtok Borregaard i 1312, ble Sarpsborg gradvis mer perifer. Havtore var riktignok landets rikeste adelsmann, men slekten valgte å bo andre steder enn ved Sarpsfossen. I 1567 ble bunnpunktet nådd da svenskene brant byen ned til grunnen. kong Fredrik bestemte seg for å flytte byen til glommas utløp, og Sarpsborg ble til Fredrikstad. Var det liv laga for stedet ved den uregjerlige fossen?

Av Hans Jacob Orning, professor i historie ved Universitetet i Oslo. Han var medforfatter og ansvarlig fagredaktør for Norvegr (Norgeshistorie i fire bind) som utkom i 2011.


Relaterte blogginnlegg (12)

Herregårds- og sagbruksbyen

1685 - 1800

På 1600-tallet var det i tømmer og trelast de store formuene ble skapt i Norge. I 1685 var Werner Nielsen blitt en av landets betydeligste eksportører av trelast som han solgte med god fortjeneste til land ute i Europa.

Les mer om Herregårds- og sagbruksbyen

Herregårds- og sagbruksbyen

I 1685 kunne godsherren på Hafslund, Werner Nielsen, motta selveste kong Christian 5. som da var på sin store reise i Norge. Det må ha vært et av de største øyeblikk i Werner Nielsens liv. Under besøket tok han med monarken til en liten høyde som lå ut mot glomma. Herfra så de ut på det store, brusende vannfallet og de mange sagene. Dette var Werner Nielsens sagbruk. Det var et mektig syn. til minne om begivenheten ble det reist et mastetre der kongen og Werner Nielsen hadde stått. Det ble starten på en lang tradisjon ved senere kongebesøk. For når kongene kom på sine reiser til Norge, måtte de se den mektige sarpefossen. 

På 1600-tallet var det i tømmer og trelast de store formuene ble skapt i Norge. I 1685 var Werner Nielsen blitt en av landets betydeligste eksportører av trelast som han solgte med god fortjeneste til land ute i Europa. Et par år etter kongebesøket det året, ble han også eier av Borregaard som han arvet gjennom sin kone Helvig. Hun var datter at Christen Jensen, jyden som i 1665 hadde overtatt herregården Borregaard etter den forgjeldede adelsmannen Peder Bagge. Den gamle adelen, som Bagge og Bildtslekten som hadde eid Hafslund før Werner Nielsen, hadde ikke klart å få herregårdene til å lønne seg. De hadde lagt mer vekt på det store jordegodset enn på sagbrukene. Adelsmennene ble snart nedsyltet i gjeld, og for å gjøre opp for seg, så de seg nødt til å overlate herregårdene og sagbrukene til kreditorene sine. Det var menn som Werner Nielsen og Christen Jensen.

For den gamle adelen, var menn som Christen og Werner nyrike oppkomlinger. De stammet begge fra det danske borgerskapet, men hadde søkt mulighetene i Norge. De var initiativrike menn, og i Smålenene hadde de først slått seg opp som kjøpmenn og kongelige embetsmenn. snart så de også hvilke rikdommer området her ved fossen kunne gi, og det var eierskapet til herregårdene som var nøkkelen til rikdommene. For med gårdene fulgte eiendomsretten til fossen og vannet som ga kraft til de store oppgangsagene som skar tømmeret, Norges grønne gull, til planker. Alt lå til rette for ny blomstring der det gamle Sarpsborg hadde ligget.

Sønnene til Werner Nielsen, Jens og Niels Wernersen, overtok hver sin herregård etter farens død i 1696. Også deres rikdommer var basert på fossen, herregårdene og sagbrukene, men de aspirerte til noe mer. Til tross for at de var menn av den nye tid, ønsket de del i adelens gamle pomp, prakt og privilegier. De sikret seg derfor opptagelse i adelen, med det nye navnet Werenskiold.

Det gamle Sarpsborg var ikke like interessant for godseierne. Det lå nok en tiltrekningskraft i historiene om hellig Olavs by. De kunne være artige å fortelle til fornemme gjester, men byen tilhørte fortiden. Den lå jo nå i Fredrikstad. Det bodde vel å merke mennesker ved fossen også i tiden etter at byborgerne flyttet i 1567. Området der den gamle byen hadde ligget, ble kalt for gamlebyen på 1600- og 1700-tallet. Både der og nede ved Gleng bodde et par hundre sjeler.

Natten mellom 14. og 15. februar 1702 inntraff «det store jordefallet», et enormt kvikkleireras som tok med seg både deler av den gamle bygrunnen fra middelalderen, og herregården Borregaard. Mange omkom, men Jens Werenskiold klarte å komme seg i sikkerhet. på sikt ble raset en lykke for herren til Borregaard. I rasgropa som dannet seg etter at den bratte skråningen forsvant ut i de brusende vannmassene, kunne han bygge flere sager enn noensinne. Med stor iver kastet han seg inn i sagbruksvirksomheten, en næring som bare vokste utover 1700-tallet.

I 1815 ble Paul Thrane den nye eieren av Borregaard. Gården og sagene som hørte til, hadde han kjøpt året i forveien av svigerfaren, statsråd Rosenkrantz på Hafslund. Da Thrane overtok Borregaard, var napoleonskrigene over. Det var nytt håp om at trelasthandelen igjen skulle blomstre og gi skyhøye inntekter til de store sagbrukseierne. Thrane trodde på framtiden, og han trengte penger, for Borregaard hadde vært et dyrt kjøp. Derfor ledet han an i en kamp mot Fredrikstads gamle privilegier.

Byborgerne i Fredrikstad satt nemlig ennå med retten til å skipe ut all den trelasten Thrane og hans kollegaer saget ved fossen. Dette ville han endre. I 1819 fikk han overtalt en skipper å seile helt til Sannesund, hvor trelast ble lastet om bord og skipet ut. Nå kunne Thrane unngå det fordyrende mellomleddet i Fredrikstad. Dette var et åpenbart brudd mot Fredrikstads eldgamle rettigheter, og Thranes oppførsel vakte furore i byen. Borgerne tok saken til høyesterett, men til deres sjokk fikk Thrane medhold. Gamle privilegier fra eneveldets dager ble ikke sett som relevante lenger. De var blitt til hinder for den frie handel og den allmenne velstand. Med retten på sin side kunne Paul Thrane enkelt og greit omgå Fredrikstad og selge trelasten sin selv, med langt større fortjeneste.

Thrane og mange med ham satset stort og regnet med at sagbrukene og trelasthandelen igjen ville bringe like store inntekter som før krigen. De skulle ta smertelig feil, for konjunkturene svingte raskt i feil retning. Selv gikk Thrane konkurs etter bare noen få år og måtte oppgi Borregaard. Men det han hadde startet, førte til at båndene til Fredrikstad ble svakere og svakere og ga ny giv til folket som bodde ved fossen.

Ved århundreskiftet var det et betydelig brukssamfunn, i norsk sammenheng, som var i ferd med å vokse fram ved Sarpefossen. Et tyvetalls sager var i drift, foruten en rekke møllebruk. I tiden etter 1814 virket det som om området her ved fossen hadde en lysende framtid foran seg, og en mann som Paul Thrane hadde bedret kårene for næringsvirksomheten på stedet. Med stortingets vedtak og kongens resolusjon ble derfor kjøpstaden Sarpsborg opprettet i 1839. Atter en gang lå det en by ved fossen. Fra å ha huset noen få mennesker etter brannen i 1567, var det nå et levende samfunn med hundrevis av mennesker som hadde vokst fram. Nye tider og mennesker hadde satset og brakt nytt liv og ny giv. Det var håp for framtiden på Sarpsborgs vegne.

Av Trond Svandal, historiker. Har tidligere skrevet bok om Værne kloster i Rygge.


Relaterte blogginnlegg (6)

Industribyen

1800 - 1980

Fra hele landet kom menneskene. Svenske rallarer bygde hallene, reiste pipene og monterte maskinene. Mange dro videre, flere ble. Folketallet i Tune og Sarpsborg steg fra 10.000 i 1890 til over 20.000 i 1910. 

Les mer om Industribyen

Industribyen

Tross optimismen svarte ikke den nye byen fra 1839 ved Sarpefossen til forventningene. Etter en fin start i 1840-årene sluttet Sarpsborg å vokse. Tross enkelte nye industrielle tiltak så skapte ikke livet ved fossen det øvrigheten ventet seg; industriell ekspansjon. Kanskje byen ikke skulle bli noe annet enn en landsens håndverks- og torghandelsby?

Men snart skulle Sarpsborg bringes ut av dvalen. Støtet kom fra Manchester i England. 17. mai 1889 dannet sir Edward Partington, assistert av dr. Karl Kellner fra Østerrike, selskapet The Kellner Partington Paper Pulp Co. Ltd. Målet var å lage verdens beste papir med verdens beste råvarer. Da trengte de skandinavisk gran. Nå måtte de finne et sted i Norden for å bygge en splitter ny sulfitcellulosefabrikk.

Ingeniør Oscar Pedersen ved Hafslund Chemiske Trævarefabrik hadde sett hvordan kraften på Borregaard ble sølt bort til ingen nytte. Nå var bruket til salgs, men hvem skulle kjøpe? Pedersen fikk høre at hans gamle venn dr. Kellner var på tomtejakt. Straks koblet han tomt og kjøper. Snart ble Pedersen disponent i det nye selskapet. Under hans ledelse fikk fabrikken på nordvestsiden av Sarpefossen form. De gamle oppgangssagene ble revet og nye maskinhaller i teglstein reist. Fram til 1906 ble det bygd tre cellulosefabrikker, tre papirfabrikker og et tresliperi i dumpa ned mot Glomma. Ved Opsund ble en av Europas største heisekraner reist for håndtering av bergene med tømmer fra skogene langs Glomma. I tillegg kom en kraftstasjon, en karbidfabrikk og et teglverk. Snart talte Borregaard 2.000 ansatte – kongerikets største industrianlegg. Produktene gikk til hele verden. Tyske kapitalister kjøpte Hafslund og ledet sin del av Sarpefossen ned i store, kraftfulle turbiner. Elektrisiteten ga liv til industri, håndverk og tusenvis av østfoldhjem.

Fra hele landet kom menneskene. Svenske rallarer bygde hallene, reiste pipene og monterte maskinene. Mange dro videre, flere ble. Folketallet i Tune og Sarpsborg steg fra 10.000 i 1890 til over 20.000 i 1910. Sarpsborg ble storindustriens by, men ikke et bysamfunn hvor industriborgerskapet ledet an. Eierne bodde andre steder enn i byen ved fossen. I stedet tok arbeiderklassen makten. Vendepunktet kom i 1907. I mai det året brygget det opp til lønnskamp på Borregaard. Pedersen nektet lønnsforhøyelse og stengte portene. Det gikk mot lockout og arbeiderne svarte med streik: «Det er vår plikt å gå til kamp», sa elektriker Ludvig Enge verdig. «Dette er ikke personkamp, men klassekamp. Vi må holde roen! leve solidariteten!», fortsatte han. arbeidsfolk i Sarpsborg gikk en lang sommer i møte.

Ville ledige arbeidskarer bruke tida og streikebidraget til fest og moro? Den gang ei! Med nyvakt samfunnsånd sørget arbeiderne for ro og orden. Fagforeningen plasserte ut vakter ved jernbanestasjonen og på brygga i Sannesund, hvor trippebåtene fra Fredrikstad la til. Sarpsborg bryggeri proppet kranene. Pedersen stengte brenneriet på Borregaard. Ikke en dråpe slapp inn i byen. Det ble en tørr sommer, og streikebidraget gikk til mat og klær til familiene. Først langt ute i august ble arbeiderne og ledelsen enige. Snart røk det igjen fra pipa ved Sarpefossen. arbeiderne hadde vist styrken sin.

To år etter rykket Ludvig Enge inn på Stortinget. Sarpsborg var arbeiderpartiets by. Folket skulle styre og sosialismen bygges. Industrien skulle ikke skape profitt for kapitalistene, men velferd for alle. Men revolusjon ville ingen ha. Den radikale elektrikeren Oscar Torp forstod snart at arbeidsfolk fra «Særp», holdt fast på borgerlige goder som valg og folkeflertall. Man var sosialdemokrater, ikke bolsjeviker. Torp ble en av tidens store arbeiderledere og var statsminister fra 1951 til 1955.

I kjølvannet av første verdenskrig kom byens store bedrifter på norske hender. Høsten 1918 kjøpte mektige krefter i norsk næringsliv det verdensomspennende konsernet Borregaard, som hadde hjertet sitt ved sarpefossen. Også elektrisitetskjempen Hafslund ble sikret for Norge. Hovedbygningen på godset ble restaurert til fordums prakt av arkitekt Arnstein Arneberg. Det grodde og vokste i Sarpsborg. Tiden ga nye former. På Opsund flyttet familiene inn i små funkishus i hagebyen. «Det ga inntrykk av noe lyst og hyggelig», sa ei husmor som flyttet inn her. I kulås lå funksjonærenes og ingeniørenes store villaer, flere tegnet av byens egen arkitekt; Arne Pedersen.

Fundamentet for veksten og velstanden var industrien, som vokste videre i 1950- og 1960-åra. Landet rundt fant man produkter fra byen ved fossen: emballasje fra Sarpsborg Papp og Glomma Papp, tv-antenner fra Arne Børsand, verktøykasser fra Elektro industri, lamper fra Kingsrød, bankinnredninger fra Sørlie Møbler, transformatorer fra Rich. Pfeiffer og komfyrer fra Sefa. Langs kysten seilte skip fra Sarpsborg mekaniske verksted. Glødende stål ble formet til bjelker og ståltanker på Vatvedt mekaniske verksted i Olav Haraldssons gate. Slakteriet på Alvim forsynte Østfolds matbord med Gilde og Goman. Rundt byen lå de lyse og moderne fabrikkene. Det hvite slottet til KPS speilte seg i Tunevannet. Herfra rullet komfyrer og hvitevarer ut til forbrukerne.

Alt var så nytt og stort i Sarpsborg. Og størst var Borregaard. 3.700 kvinner og menn arbeidet dag og natt med å omskape tømmeret til det hviteste papiret, den sterkeste cellulosen og den mykeste terylen. Alle i byen visste hva vaniljeisen smakte av; norsk gran.

På lørdagskveldene kom bilene snirklende inn på torget. Inne på Hit Cavern møtte unggutten med fast jobb på Dahles Auto blikket til ei jente med deltidsarbeid på Bergby slakterforretning. Sent på natten gikk turen til ei hytte ved Skjebergkilen, mens lyden av The Dynamites' «Gonna make you mine», fylte ørene. Det var en ny tid!

Det tidsmessige Hotell Saga på Øvre torg lovet godt for 1970-åra. «En milepæl i byens historie», sa ordfører Eugen Olsen ved åpningen av storstua, som kneiste stolt på plassen hvor det gamle Domshuset, basaren og fengselet hadde stått. Fritznerbakkens kolonialforretninger fikk konkurranse fra Epa. «Sarpsborg skal bli Østfold sentrum», lovet kjøpmann Bakken da Domus åpnet dørene høsten 1968. Mon tro om Sarpsborg skulle vokse like inn i himmelen?

Av Åsmund Svendsen, historiker. Har tidligere skrevet om Østfold og Hvaler i nyere tid.


Relaterte blogginnlegg (6)

Framtidens by

Sarpsborg holdt fast på tradisjonene mens den omskapte seg selv. Og noe holdt seg konstant. 

Les mer om Framtidens by

Framtidens by

Det gikk ikke så glatt. Nedleggelser og arbeidskamper preget begynnelsen av 1980-åra. Rayonulla ved Borregaard ble lagt ned i 1982. Helsekontoret på bedriften ble et rasjonaliseringskontor. Inn gikk friske arbeidsfolk, ut kom halvdøde sjuklinger på vei til trygdekontoret, ble det sagt. Rich. Pfeiffers transformatorfabrikk ble overtatt av den multinasjonale giganten ABB, som la ned driften. «ABB stenger Sarpsborg, vi stenger E6», gjallet det fra arbeidere i demonstrasjon på motorveien i juni 1993. Det offentlige sparte penger. 16. mars 1989 trengte 400 sarpinger seg inn i fylkeshuset med klare krav: «La SaSy bestå!». Sarpsborg sykehus måtte reddes.

Byen ble ikke vippet av pinnen. Sarpsborg fant et nytt fotfeste. Snart var småbedriftene, butikkene, kontorene, skolene, barnehagene og sykehjemmene like viktige som industrien. Sarpingene levde av å lage tjenester, slik mange i landet gjorde. Hva gjorde Sarpsborg spesiell?

Byen var i ferd med å bli et sentrum i Østfold, slik det ble spådd i 1960-åra. Det begynte med at Østfold fylkeskommune reiste et flott administrasjonsbygg i Kulås. Dernest slo Sarpsborg seg i 1992 sammen med naboene Varteig, Tune og Skjeberg.

Godt inne i det nye tusenåret fikk Sarpsborg Østfolds støtte til Inspiria Science Center. industritradisjonene skulle inspirere barn og ungdom til å satse på realfag. I nærheten ble første spadestikk tatt til det som fra 2016 skal bli et nytt, samlet Østfoldsykehus.

Idretten skapte begeistring. Senvinteren 2011 sikret Sparta Warriors sin tredje kongepokal foran 3.500 bysbarn i gode, gamle Sparta Amfi. Samarbeidsklubben Sarpsborg 08 stormet opp i fotballens toppserie.

Fortsatt levde det ved fossen. Godt inn i det nye tusenåret jobbet 800 kvinner og menn på området mellom St. Olavs vold og Glomma. Nå handlet det om kjemi på Borregaard; lignin, spesialcellulose og finkjemi.

Sarpsborg holdt fast på tradisjonene mens den omskapte seg selv. Og noe holdt seg konstant. Glomma forserte raet på vei mot havet, akkurat slik den hadde gjort da Olav første gang så Sarpefossen, en vårdag i 1016.

Av Åsmund Svendsen, historiker. Har tidligere skrevet om Østfold og Hvaler i nyere tid.


Relaterte blogginnlegg (6)